Tre personligheter

Hver av telefonkioskene har sin egen personlighet. Den første telefonkiosken i Norge - fra 1933 - står på Akershuskaia og utstråler "Kom meg ikke for nær!". Høy på pæra. Han bør se å komme seg ned på jorda! Jeg har ikke sett en kjeft som har brukt han.



Telefonkiosken på Vikaterrassen prøver å gjemme seg, sky som han er. "Unnskyld at jeg er til!"



Vålerengakiosken tror han er på landet med stor plass rundt seg. Se som han breier seg i sola!



Tidligere innlegg om telefonkioskene: De røde boksene

Vårkåt tamkatt blant gamle hus

På Vålerenga ligger velstelte og maleriske små hus på rekke og rad i solskinnet. Det er vanskelig å få tatt noen gode bilder av dem ettersom gatene er fulle av parkerte biler.



Hilde er med på turen i dag. Hun er søsteren min og hun er helt i hundre på turen gatelangs. Dette er kjent strøk for henne; hun hadde leilighet i Vålerenggata tidligere og flyttet derfra for omtrent 20 år siden.



I motsetning til de fleste andre strøkene i Oslo, består Vålerenga for det meste av trehusbebyggelse. Årsaken ligger i at området lå utenfor bygrensen den gangen tomtene ble skilt ut. Det var jo innført murtvang et par hundre år tidligere på grunn av brannfaren. De fleste av de små husene sto innflyttede håndverkere selv for byggingen av.



Ved kirken kommer en katt trippende. Jeg vil ta bilder, men det er omtrent umulig. Katten vil bare stryke seg inntil beina mine og legger sin elsk på joggeskoene jeg har på. Kanskje han kjenner kattelukt av meg. Jeg sier til Hilde at hun skal rope på den for at jeg skal få den litt på avstand. Men da slutter den bare med å gni seg inntil meg og ser meg rett inn i øynene fra der han sitter på bakken.

Til slutt går han lei og trekker seg litt unna.



Vi begynner å få lyst til å sette oss ned og ta en kopp kaffe. Da jeg nevner for Hilde at de har danske smørbrød på Københavnerkafeen på Grønland, er det gjort. Da ender vi her, Hilde med rødvin i glasset og jeg med Farris.