* Kort hverdagsglimt fra Oslo *

Vi er i Bjølsenparken. Vi har en bærepose med oss og plukker den omtrent kvart full av brennesle. Inntil gjerdet mot kolonihagen er det mengdevis av den.




Tilbake i Reiret skyller vi bladene godt i vann før vi klipper dem grovt med saksen. Så legger vi det i kokende vann tilsatt litt grønnsaksbuljong. Kikker i kjøleskapet for å se hva vi kan putte oppi kjelen. Vi har purre og gulrøtter. Da tar vi det. Vasker purren godt og bruker alt det grønne på den. Et par gulrøtter deles opp i passende små biter og lander i vannet sammen med purren og brenneslen. Vi lager meljevning av byggmel og har i sammen med fløte, en god klump meierismør, litt basilikum og oregano. Lar det koke opp og så smaker vi det til med litt salt.


Hjemmelaget brød har vi også.



Noen ganger er det godt å leve!

* Kort hverdagsglimt fra Oslo *

Hvor: Inngangspartiet i huset jeg bor
Miljø: Glassdører og inngangsdør som alltid er låst. Inne til høyre er trapp opp til leilighetene og på venstre side er en lang rekke med postkasser og en oppslagstavle av kork.
Ellers verdt å vite: Det flyttet nylig inn en ny familie i gården. Dette er den eneste familien i huset hvor beboerne er farget.

Scene:
Dag 1. Jeg låser meg inn i oppgangen og med nøkkelknippet i hånden er jeg på vei til postkassen min. Mens jeg åpner den legger jeg merke til en rosa lapp som er festet på en av de andre beboernes postkasse. Det har jeg forsåvidt ikke noe med, men jeg blir nysgjerrig og går bort for å lese på den. Jeg ser at den er satt opp på postkassen til den nye familien - det forstår jeg utfra navnene på postkassen.
Jeg leser: "Se å få slutt på den matlukten! Det stinker vondt i hele oppgangen! Sett på viften! Takk!!!"
Jøss! For en tone, tenker jeg. Hyggelig velkomst, får man si. Og hvorfor sette opp lapp på postkassen. Vedkommende kunne vel ringt på og sagt fra. Eller til nød satt lappen på døren til familen. Det er også et styre i gården og styreleder påtar seg slike oppgaver for beboerne.

Dag 2. Da jeg kommer ned i oppgangen på vei til jobben, ser jeg at den rosa lappen er flyttet bort til oppslagstavlen og at det henger en lapp under den. Jeg går bort og ser hva det er. "Jeg må lage mat til barna mine! Vi har nettopp flytta inn og det er ikke noen vifte som fungerer i leiligheten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje du kan hjelpe meg? Barna mine må ha mat. Nadia"
Jeg får vondt av henne. Men så stikker jeg avgårde til bussen.

Dag 2 - ettermiddagen. Det er festet en ny lapp under de to første . En stor lapp. Det står: "ER DET MULIG!? Snakk om vennlig naboskap! PEACE AND LOVE! PEACE AND LOVE! sier jeg bare!
Hilsen Henrik i 3.etasje
PS: Digger karrylukta jeg da!"

* Kort hverdagsglimt fra Oslo *

Hvor: 20-bussen på vei fra Frogner til Sagene
Tidspunkt: Rundt halv åtte på kvelden - midt i uken
Miljø: Halvfull leddbuss med hovedsaklig voksne passasjerer.
Det er seter på hver side av midtgangen. På venstre side for meg - over midtgangen - er det to ledige seter.

Scene: Jeg sitter og ser halvveis ut av vinduet da vi stopper ved Majorstuhuset. Jeg merker i øyekroken at en kvinne kommer som en vind bakfra og deiser ned på setet ved vinduet over midtgangen. Snur meg mot henne. Hun har en ryggsekk i den ene hånden og en engangsboks med mat i den andre. I munnen har hun en plastgaffel. Raskt slenger hun sekken på gulvet foran seg. Engangsboksen med mat setter hun på det ledige setet ved siden av seg. Hurtig river hun av lokket på boksen med den ene hånden og en deilig lukt av krydret mat sprer seg. Det ryker av innholdet og det glinser av fett og saus på lokket. Hun løfter boksen opp med venstre hånd og legger lokket med fettsiden ned mot setet. Plasserer boksen mellom lårene, tar gaffelen ut av munnen - endelig! - og forsyner seg glupsk av innholdet med venstre hånd. Uten å kaste et blikk på lokket - det ligger fremdeles med fettsiden ned mot setet ved siden av henne, tar hun tak rundt det med høyre hånd og gnir det sakte frem og tilbake. Jeg blir lattermild og kan nesten ikke tro mine egne øyne. Jeg utbryter; "Hva folk får seg til å gjøre!!" Brått snur hun seg mot meg og svarer "Hva!?" i en overrasket tone. Jeg ler litt og sier det samme som første gang. Hun ser meg inn i øynene, men sier ikke noe denne gangen. Fortsetter å spise. Da jeg går av på Sagene ser hun på meg fra innsiden av bussen og rister sakte på hodet.